Marie Sofie

Jeg bytter plattform. Mariie.bloggr.no

Vell. Beklager søte for at du var der akkurat når jeg hadde behov for å blåse ut litt sinne og frustrasjon. 

Jeg er sikker på at noen mennesker bare er på jorda for å irritere meg. Her er noen eksempler: 

-Skriver en status på Facebook. DU liker kommentaren til kompissen min. Uten å kommentere. 

-Jeg står med vaskekluten i handa. Gulvet er søkkevått og jeg har hansker på.Noenkommer inn. Ser på meg og sier -Har du husket at du skulle vaske?! Hva faen menneske. Er du blind?

-Telefonen ringer. Jeg tar den. Får beskjed om å finne personen det er til. Hvorfor i helvettet setter du over telefonen på internlinja? Finn han selv.

-Jobb. Klassiker. Varmaskapet er 1,5m x 1m. "Har dere kylling?" Bruk øyan da mann. FFS. 

-Enda en klassiker. På glasset til varmeskapet står det KYLLING. 29,90!!!!!!!!!!!!!!!!! TILBUD!!!!!! KJØØØØØP!=(/&%¤#%/&)( "Hva koster kyllingen?!"

Serriøst. Jeg henger meg.

Meeeen, på den andre siden. Jeg vet det finnes motsatte mennesker. Som gleder meg. Gleder hverdagen min og livet mitt. Heldigvis. Dere vet hvem dere er. Dere er de beste. 

Nei, jeg er ikke sentimental. Ikke full. Ikke ruset. Bare ærlig.



Hvorfor klarer jeg ikke egentlig skrive her det jeg vil skrive? Jeg skriver alt fra hjertet. Trykker Alt + A og så backspace. Ser alt jeg mener og føler forsvinne med enkle tastetrykk. Ikke at jeg angrer på det jeg skriver. Jeg kan bare ikke mene det, ikke i all offentlighet. Jeg kan ikke være så svak. Kan ikke vise til verden at jeg er en berg og dalbane. Nå på vei ned. Igjen. Helvette.

Innbiller meg at jeg trenger vår for å fungere. Innser nå at jeg bare lurer meg selv. Er vell like fucked up om det er vår eller høst. Tragisk.

Jeg gjesper. Jobb snart. Vurderer å kjøre en tur. Gidder ikke. Vet hvor jeg havner. Vet hva jeg ser etter. Uansett så hakker plata jeg har i bilen. Slikt blir jeg irritert av. Ting som hakker og skurrer. Litt som meg selv.

Ønsker meg denne. Fra happylines. Kjøp den til meg. Takk

Dette innlegget må leses til denne sangen. Derfor.

Jeg stille meg på verandaen. Rope ut alt jeg mener, føler, tenker. Vil. Alt. Hvorfor. Jeg vet ikke. Jeg er tilbake til start. Faktisk. Jeg er like usikker på alt som jeg alltid har vært. Nedtur. Jeg er tilbake. Jeg er full. Jeg er ubrukelig full. Jeg er på jobb. Jeg er på kafè. Jeg tenker. Jeg tenker overhodet ikke. Jeg er delt. Ikke helt på midten. Litt mer til høyre faktisk.

Pause.

Så, ellers da? Noe spennende? Nei. Går i kaffe, vin og søvn. Litt søvn, mye vin egentlig.

Pause igjen.

Av en eller annen grunn bestilte jeg nettopp Min ID koder. Trur det blir søking på noe. Ellers må jeg finne noe annet å bruke de kodene til. Jeg babler. Har bare ikke noe vettig å bable om.

Jeg følte plutselig en strøm av indre glede.

Må være snusen

Plutselig fikk jeg en følelse av glede. Indre glede av at det snart er vår. Da jeg kan drikke øl på verandaen med pledd på. Da jeg kan gå i småsko å brenne strømpebuksene mine. Lette jakker og håret løst. Kan jogge i shorts og danse uten sko. Jeg gleder meg. Gleder meg til å høre fulgekvitter utenfor vinduet. Se vannet danner elver ned veien. Så går det over å jeg forbanner at av fugler og vann. Men ser frem til det uansett jeg

Iallefall. Jeg drømmer så utrulig mye ekkelt for tiden. Vet ikke om det er virusert som herjer med meg. Men noe er det. Drømmer at folk man kjenner får seg kjærester å er lykkeligere enn Ari Behn, at andre igjen stifter familie på størrelse med tusenfryd og det som værre er.  Er lei av å ligge hjemme nå.

Gi meg vår og nye joggesko. Og søknadskjema til skole takk

Er det noe jeg virkelig ikke liker, så er det følgende. Jeg legger meg, sent. Er trøtt å ser frem til å sove lenge. Jeg skrur av lyden på mobilen. Pakker meg inn i to dyner og fem puter. Ja, for jeg har forresten to dyner og fem puter i senga mi. Utrulig deilig. Iallefall, sover, sover og sover enda mer. Våkner å gleder meg til å ha sover forbi alt som heter dritt på tv. Som glamour og home and away. Snur meg rundt. Strekker meg og nyter livet. Ser på klokken. HVA FAEN, 09.30? Hva mener du? Våken nå? Neeeei?! Så må jeg jo bare stå opp, jeg får jo ikke sove lenger. I mitt hodet er jo klokken fire.

Hva pokker skal man bruke dagen til, annet enn å evakuere ut på sofaen å være kvalm?! Eneste forskjellen er at jeg må ligge her lenger enn jeg hadde planlagt. Siden jeg er seks og en halv time lengre frem i hodet mitt.

Det er faen det.

Vell, fem dager tok det, så var jeg tilbake. For en tragedie. Og hurra for Noro-virus!!!! Eller ikke. Våknet at at roomien min kom hjem å begynte å kaste opp. Det siste hun sa var at hun hadde smittet meg. Jeg lo, å sa at jeg aldri ble syk, så det gikk bra. Klokken min ringte dagen etterpå, jeg kastet meg rundt for å stoppe den, idet jeg snur meg, kjenner jeg det. Faen. Jeg er smittet.

Vi ble begge sendt i land. Alene i Tr.Heim. Kom meg til busstoppet for flybussen. Står der, samler krefter for å leve. Setter meg ned. Aner ikke for hvor lenge. Ligger plutselig på betongen. Aner ikke for hvor lenge. Prøver å forklare den stakkars mannen hva som skjedde, men trur du ikke jeg besvimer igjen? Jo. Bussen kommer, å han hjelper meg på. Konsentrerer meg. Holder meg for øynene. Alt svir. Svir å puste, svir å leve.

Løper mot innsjekkingen for å unngå kø. Sjekker inn. Faker ett smil i sikkerhetskontrollen. Finner en plass å sitte alene. Sender melding til mamma. Fri for strøm. Går mot gaten. Må sette meg ned. Besvimer igjen. Jeg er helt utladdet. Har ikke energi til å bære min egen veske. Dreger den meg meg mot flyet.

Kommer meg hjem. Mamma henter meg. Kjører meg hjem. Jeg sover. Ikke mindre enn tretten timer. Er bedre. Fortsatt svimmel og kvalm, men lever på smertestillende. Ca en pakke om dagen.

Vell.

Hjemme. BAKIS!!!!

Halvveis spontanfyll i går. Utrulig trivelig. Ingenting er bedre enn å våkne til kirkeklang. Smerte. Og lete etter nøklene mine, når de egentlig aldri har vært med meg, for de står i døra.

Fikk i allefall meldingen jeg ventet på. Jeg har da fått en prøveperiode i kanskje min nye jobb. Stemmer det. Marie kutter navelstrengen å prøver nye ting. Jeg er livredd egentlig. Helt seriøst. Dette er virkelig en utfordring jeg ser frem til.

Veien dit har vært lang, så snakkes om tre uker.